KJØP KJAPT, TRYGT OG BILLIG?

Lang dag på jobb, dødssulten på vei hjem. Svingte innom mine foreldre på veien for å snoke i kjøleskapet deres. Der fant jeg akkurat det jeg håpet på å finne; nemlig røkt juleskinke fra Sverige. Jeg hadde det hele planlagt. Jeg skulle lage meg toast av den 4 dager gamle loffen som lå hjemme (har tross alt blitt indoktrinert hele livet med: "Kan jo ikke kaste mat, tenk på barna i Afrika"). Det eneste jeg manglet nå var osten. Stakk innom den lokale Kiwi-butikken på vei hjem. Det var da helvete begynte...

Sulten og målrettet småløp jeg bort til disken med ost og grabbet til meg en Norvegia. Fortsatte småløpinga bort mot kassa og rev ned en stabel med kjeks på veien. Dritt. Telte til 10 og ryddet opp etter meg igjen. Vel fremme ved kassa så jeg til min glede at det bare var en foran meg i køen. Herlig. Sulten holdt på å ta overtaket på meg og tålmodigheten. Så gikk det opp for meg at mannen foran meg tydeligvis hadde vært på raid etter varer som hadde gått ut på dato. Etter at dama i kassa hadde nullet ut 10 pakker med Bixit tur-kjeks og resten av den overfylte handlevogna med 17 pizza-bunner, 5 Nugattibokser, 3 pakker med gelantin og x antall andre ubrukelige varer stod for tur, spurte jeg høflig mannen foran meg om jeg ikke bare kunne snike litt i køen og betale min lille ost før han fikk nullet ut resten av varene sine. "Nei," svarte han. Lettere sjokkert kikket jeg rundt meg etter andre kasser som var åpne, eventuelt andre ansatte. Da oppdaget jeg at flaskeautomaten stod og ulte at den var full. En ansatt løp bort og skulle fikse dette. En annen ansatt stod med 6 personer i kø i postluka. Alt håp var tydeligvis ute for min del. Køen bak meg ble stadig lengre. Jeg lente meg frem og spurte damen i kassen om hun kunne plinge på noen andre til å åpne en kasse til. "Nei," svarte hun. "Vi er ikke fler på jobb." Jeg begynte å telle til 10. 10 ble til 100 og etter 100 mistet jeg tellinga. Rimelig lavt blodsukker nå. Endelig ble denne såkalte "dato-shopperen" ferdig med å innkassere sitt kupp av ubrukelige matvarer. Desverre hjalp ikke det mye på mitt oppbygde sinne. "Tusen takk for at du ventet," sa han. "Det (pekefingeren opp) kan du ta deg faen på at ikke var mye å takke for!" sa jeg, betalte og gikk.

Vel hjemme nærmest spurtet jeg inn på kjøkkenet. Tok ikke av meg skoa, som var fulle av snø under, og flata dermed ut på det glatte kjøkkengulvet. Ingen problem, mat i sikte. På med toastjernet og frem med skinka. Selvsagt hadde jeg glemt skinka i bilen. Ut igjen. Inn igjen.

Det var tydeligvis ikke min dag i dag. Da osten skulle legges på mesterverket, oppdaget jeg at min nyinnkjøpte Norvegia var muggen. Jeg oppdaget også, da katten beit meg i leggen, at jeg hadde glemt å kjøpe kattemat for 2. dag på rad.

Resultatet ble at jeg nå sitter med 2 jævlig tørre loffskiver med noen få biter med svenskeskinke på, mens katten fornøyd glefser i seg resten av skinka og en muggen ost.

NOTE TO SELF:

1. Hvis jeg kun handler én matvare og kommer bak en dato-shopper i køen, legger jeg fra meg varen og går på Bunnpris i stedet.
2. Hvis jeg er så jævlig sulten og blakk at jeg må svinge innom mine foreldre for å raide kjøleskapet deres, kan jeg like gjerne spise hos dem. 

FYLLESYK

Det var en mer eller mindre jævlig søndag. Våkna alt for tidlig, fremdeles full. Etter å ha bekreftet at jeg lå i min egen seng, gått gjennom gårsdagen i detalj og sjekket utgående meldinger, ble ikke søndagen noe mindre jævlig. Jeg bestemte meg for å ta et mentalt selvmord og stå opp.

De 2 meterne til badet var evig lange og jeg fikk konstantert at ja, jeg var full. Noe synet av meg selv i speilet også bekreftet. Blåmerkene på beina vitnet om at jeg kanskje ikke hadde alle detaljene fra gårsdagen inntakt allikevel. Hadde sikkert tryna på vei hjem. Ja. Det måtte være det. Synes å huske at jeg ikke hadde med hodelykta og har derfor sikkert bomma på asfalten og tatt snarveien gjennom grøfta.

Etter å ha halvsovet på do en stund kom sulten som kasta på meg. Merkelig. Hadde sikkert glemt å spise nattmat. Ut på kjøkkenet og inn i kjøleskapet. Stod og stirra inn døra i 10 minutter og fant ut at jeg kanskje ikke var sulten allikevel. Det var da det skjedde...

I kjøleskapsdøra stod en imsdal-flaske med iskaldt vann. Supert! Akkurat det jeg trengte. Etter et par-tre gode slurker og svelg, i en ellers så nummen munn, gikk det opp for meg at det aldeles ikke var vann i flaska. Bare sånn for å bekrefte at jeg ikke tok feil, måtte jeg ta en slurk til. Nei. Ikke vann. Grønnsåpevann! Er det skjebnen som prøver å fortelle meg at jeg må skjerpe munnbruken? Hadde mine foreldre og besteforeldre endelig fått meg til å gjøre det de har mast om hele mitt liv? "Næmmen Elin, da! For en munnbruk! Gå og vask munnen din med såpevann!"

Som sagt, en mer eller mindre jævlig søndag.

NOTE TO SELF:

1. IKKE gå på byen uten å ta med hodelykta til hjemveien.
2. Husk ALLTID å sjekke innholdet i flaska før jeg drikker. Eventuelt; Grønnsåpa skal ALLTID settes under vasken etter bruk. 

DRØMMEMANNEN

Skulle bare ned en liten tur på treningssenteret. Har en parkeringsplass i byen, men smart som jeg er fant jeg ut at det var kortere å gå fra parkeringshuset til treningssenteret. Ingen vits å slite seg ut før treningsøkta med å gå 400m først. Det skulle vise seg å bli en pinlig affære.

Da jeg skulle parkere, fremdeles med en instilling om å ikke slite meg ut, bestemte jeg meg for å bare putte visaen i bommen i stedet for å trekke lapp. Planen var selvsagt å parkere nærmest mulig døra til treningssenteret, spinne litt, for så å slenge meg rett i bilen etterpå. Ingen vits å løpe halve parkeringshuset rundt for å finne betalingsautomaten. Så langt, så vel.

Etter spinninga droppa jeg alt som heter personlig hygiene og ville bare fortest mulig hjem på sofaen.
Genialt at jeg hadde parkert så nærme døra, tenkte jeg.
Inn i bilen, tente opp en rullings, bilen i revers og rett ut. Kom til bommen og stappet inn visakortet. Jævlig lang tid det tok da, tenkte jeg.
"BLINK BLINK declined." Faen.

Med hodet halvveis ut av vinduet og sneipen i kjeften fikk jeg se at det stod en bil bak. Kjapp tankerekke: Bom foran, bil bak, hva faen gjør jeg nå?? Tenke, tenke, tenke, pling! Nettbank.

Jeg følte jeg måtte si noe til mannen i bilen bak. Jeg gikk bort og beklaget så veldig, men spurte om han kunne vente et par minutter til jeg hadde fått overført noen penger til visaen. "Det er ikke lov å røyke i parkeringshuset," svarte den svært attraktive mannen høflig. Faen. I det samme gikk det også opp for meg at jeg så ut som et vrak. Svett og jævlig, håret til alle kanter, smelta øyensminke og et par frekke joggebukser stappet opp i høye, svarte støvletter med stilletthæl. Det var for sent å snu. Jeg stumpa røyken og smatt inn i bilen i det jeg hørte ham rope etter meg at det ikke var noe problem, han hadde god tid! Hvor er det svarte hullet i bakken!?

Takk Gud for nettbank på mobilen.

NOTE TO SELF:

1. ALDRI bruk visakort i parkeringshus uten å sjekke saldo først.
2. Pass ALLTID på å ha den personlige hygienen i orden, for plutselig står drømmemannen foran meg.