torsdag 2. desember 2010

KJØP KJAPT, TRYGT OG BILLIG?

Lang dag på jobb, dødssulten på vei hjem. Svingte innom mine foreldre på veien for å snoke i kjøleskapet deres. Der fant jeg akkurat det jeg håpet på å finne; nemlig røkt juleskinke fra Sverige. Jeg hadde det hele planlagt. Jeg skulle lage meg toast av den 4 dager gamle loffen som lå hjemme (har tross alt blitt indoktrinert hele livet med: "Kan jo ikke kaste mat, tenk på barna i Afrika"). Det eneste jeg manglet nå var osten. Stakk innom den lokale Kiwi-butikken på vei hjem. Det var da helvete begynte...

Sulten og målrettet småløp jeg bort til disken med ost og grabbet til meg en Norvegia. Fortsatte småløpinga bort mot kassa og rev ned en stabel med kjeks på veien. Dritt. Telte til 10 og ryddet opp etter meg igjen. Vel fremme ved kassa så jeg til min glede at det bare var en foran meg i køen. Herlig. Sulten holdt på å ta overtaket på meg og tålmodigheten. Så gikk det opp for meg at mannen foran meg tydeligvis hadde vært på raid etter varer som hadde gått ut på dato. Etter at dama i kassa hadde nullet ut 10 pakker med Bixit tur-kjeks og resten av den overfylte handlevogna med 17 pizza-bunner, 5 Nugattibokser, 3 pakker med gelantin og x antall andre ubrukelige varer stod for tur, spurte jeg høflig mannen foran meg om jeg ikke bare kunne snike litt i køen og betale min lille ost før han fikk nullet ut resten av varene sine. "Nei," svarte han. Lettere sjokkert kikket jeg rundt meg etter andre kasser som var åpne, eventuelt andre ansatte. Da oppdaget jeg at flaskeautomaten stod og ulte at den var full. En ansatt løp bort og skulle fikse dette. En annen ansatt stod med 6 personer i kø i postluka. Alt håp var tydeligvis ute for min del. Køen bak meg ble stadig lengre. Jeg lente meg frem og spurte damen i kassen om hun kunne plinge på noen andre til å åpne en kasse til. "Nei," svarte hun. "Vi er ikke fler på jobb." Jeg begynte å telle til 10. 10 ble til 100 og etter 100 mistet jeg tellinga. Rimelig lavt blodsukker nå. Endelig ble denne såkalte "dato-shopperen" ferdig med å innkassere sitt kupp av ubrukelige matvarer. Desverre hjalp ikke det mye på mitt oppbygde sinne. "Tusen takk for at du ventet," sa han. "Det (pekefingeren opp) kan du ta deg faen på at ikke var mye å takke for!" sa jeg, betalte og gikk.

Vel hjemme nærmest spurtet jeg inn på kjøkkenet. Tok ikke av meg skoa, som var fulle av snø under, og flata dermed ut på det glatte kjøkkengulvet. Ingen problem, mat i sikte. På med toastjernet og frem med skinka. Selvsagt hadde jeg glemt skinka i bilen. Ut igjen. Inn igjen.

Det var tydeligvis ikke min dag i dag. Da osten skulle legges på mesterverket, oppdaget jeg at min nyinnkjøpte Norvegia var muggen. Jeg oppdaget også, da katten beit meg i leggen, at jeg hadde glemt å kjøpe kattemat for 2. dag på rad.

Resultatet ble at jeg nå sitter med 2 jævlig tørre loffskiver med noen få biter med svenskeskinke på, mens katten fornøyd glefser i seg resten av skinka og en muggen ost.

NOTE TO SELF:
  1. Hvis jeg kun handler én matvare og kommer bak en dato-shopper i køen, legger jeg fra meg varen og går på Bunnpris i stedet.
  2. Hvis jeg er så jævlig sulten og blakk at jeg må svinge innom mine foreldre for å raide kjøleskapet deres, kan jeg like gjerne spise hos dem. 

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar